DET GJØR MEG TRIST MEN SAMTIDIG GLAD

Her om dagen fikk jeg en kommentar som virkelig stakk i meg. Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde skrevet innlegget "Fuck Off" for 3 år siden. Og når jeg får slike kommentarer som dette rører det meg. Jeg kjenner jeg blir både trist, men samtidig glad for at jeg kan hjelpe andre som har det vanskelig. Jeg føler bare jeg må dele denne kommentaren som jeg fikk på dette innlegget. Jeg får lyst til å gi deg en klem. Jeg vet ikke hvem du er, men jeg er veldig glad for at jeg har hjulpet deg. Du er rå! Jeg heier på deg. 


"11 år var jeg, jeg var ikke overvektig, tykk, tynn - jeg var normal. Helt til én person, EN person kalte meg for lubben. Da begynte det som skulle gjøre ungdommen min til en teit, mislykket - og jævlig ungdomstid.

Nå sitter jeg her, 7 år senere - samme mølla. Opp og ned i vekt. Bulimi, Anoreksi, Overspising, overtrening, over ditt og over datt. Overdramatiserende, Overlykkelig, overkomplisert. Komplisert. Livet mitt har vært komplisert siden jeg var 11 år. Skal det virkelig være sånn? ikke vet jeg. Jeg har vært opp og ned. En dag spiser jeg med glede ute blant folk, endelig ser ikke vennene mine på meg som hun med spiseforstyrrelser, endelig maser de ikke på meg lengre. Men så var det jo det da - de SER ikke det på meg lengre. Og det tror jeg må være den verste spiseforstyrrelsen - sånn egentlig. For en annen dag spiser jeg ikke med vilje, jeg vil kaste opp med vilje og tar på fettet mitt og føler meg helt.. ekkel(?). jeg vet ikke hva jeg vil med denne kommentaren.

Men jeg vil ihvertfall avslutte den med at jeg så dette innlegget når det ble postet, og for andre gang idag/natt. Og det gjorde at jeg bestemte meg for å spise imorgen, for å ikke sulte, for å ikke kaste opp og å prøve å våkne med ett smil på munnen og si til meg selv "føfan jeg slayer", undervektig eller normal, hva enn normalt er for tiden. At jeg er meg, og absolutt ingen kommer til å ha lik kropp akkurat slik jeg har nå. At det hadde vært fint med stor rumpe, store pupper, ren hud, hvite tenner, sundt hår og stram kropp og kanskje null hår på kroppen? Men det er ikke så viktig. Det ER IKKE viktig. Viktig der og da når du er helt nede, men når du er på topp? det første man tenker på er vell ikke at man er tynn? man tenker vell mer på at fyfan jeg er glad, jeg har det bra og jeg bør vite at livet er FOR meg, ikke MOT meg. Og at kanskje, kanskje disse utfordringene, kampene, dagene, minuttene, sekundene som har stått meg imot her i livet har gjort meg til en sterkere jente, en sterkere person. Og det er jeg takknemlig for.

Skrev veldig mye imot meg selv her fra første til andre avsnitt, men hva så? Jeg er fin, jeg er sterk og jeg er kanskje ikke normal - men jeg er meg selv. Og det er vell det som betyr mest her i verden eller hva? å være seg selv både på utsiden og innsiden.

En spiseforstyrrelse og mentale lidelser former deg ikke bare som person utpå, men det gir deg en viktig erfaring og man lærer seg å stå opp for seg selv på en litt annen måte enn før. Det utfordrer deg, former deg og dytter deg som person til å takle andre viktige hendelser frem over i livet. Det gir deg en livserfaring som ikke alle har kjent på - som gjør det til en ganske så klok, smart og reflektert person.

Takk Bjørn-Erik."

Stå på alle som sliter der ute, jeg heier på hver og en av dere. Om jeg har kommet meg gjennom dette vet jeg at du også klarer det♥

 

-Benny 
 

Én kommentar Skjul

Thomas Frydenberg

20.06.2017 kl.20:11

Veldig rørende å lese. Ønsker deg en strålende kveld!

Skriv en ny kommentar

hits